Skarven & Villsauen
Kystens mystiske sjøfugl og utgangarn.

Skarven er for meg et yndet motiv, som jeg kommer tilbake til gang etter gang. Mytisk, mystisk, svart og forsiktig! Som et vardøger, et varsel seiler den forbi. Den kan også opptre som en som støtter og omfavner, en som trøster. Jeg har også benyttet den som dommer og en følger. Jeg håper og har som mål at skarven blir med meg videre inn i min maleverden.
Skarven er egentlig i slekt med pelikanen og den er utbredt i alle verdensdeler og består av ca 40 arter. Her hjemme har vi bare to arter og det er toppskarv og storskarv. En kjent skikkelse for oss havfolk langs Norges kyst.
Det norske navnet på denne forunderlige og flotte fuglen er altså skarv, fra den norrøne uttrykket "skarfr". Skarfr er en beskrivelse av nakent fjell, berg og stein, nakne klippeformasjoner, der den nordiske skarven oppholder seg. Noen steder kaller man skarven for sjøkråke! Et arti navn. Navnet har sammenheng med det engelske ordet cormorant, som igjen kommer av det latinske ordet corvus marines, som betyr sjøkråke. Vet ikke om skarven vår er helt enig i det......og kråka da, hva ville den syntes?
Skarven er mye brukt i nordiske sagn og eventyr, også i historiene her på Trøndelagskysten bl.a.  med Guri Kunna.

Villsauen eller steinaldersauen om du vil, fasinerer meg. Et stolt og vakkert dyr med instinktet i behold. Jeg er oppvokst i ei lita grend som heter Vikasundet på Frøya. Fra mitt barndomshjem kunne jeg over sundet se ei øy som heter Rottingen, der prestegården var i " gamle" dager. Allerede i slutten på femtitallet begynte onkelen min Karl med villsau på Rottingen. Jeg tror han var den første på Frøya som fikk utover denne sauerasen. Gammelnorsk sau er bygget opp etter restene av den opprinnelige sauen som eksisterte i Norge, den kom til landet for ca 6000 år siden. Rottingen er ei ganske stor øy hvor disse sauene beitet ned landskapet og gjorde landskapet irrgrønt og vakkert. Øya var som et eventyr i seg selv, som barn kunne jeg føle og se for meg gamle bosettinger som hadde vært der ute. Og det var sommerens høydepunkt å få være med i båt over sundet for å besøke tante og onkel. Stranda var magisk, der fant vi små, glatte skjell i pastellfarger, lilla, blå, gule, rosa og ferskenfargede lå de der og fristet. Blanke, fine skjell - skatter ble samlet og tatt med hjem. Og villsauen, den fulgte med på trygg avstand. Etterhvert er villsauen et vanlig innslag på kysten vår. Den trives godt og har gode kår her ved kystlyngheiene og i flomålet. Jeg er mye omkring her på øyene og da møter jeg villsauen. Det har blitt mange møter opp gjennom årene og lar meg sjarmere mer og mer av disse urdyrene. Villsau, ursau.....bare navnet gir assosiasjoner om kraft. Så da maler jeg sauer da! Og lei blir jeg ikke - tvert imot. I sangen om Guru Kunna ( av Hans Anton Grønskag og Magne Romestrand ) står det som følger :  "Utfrovær e eit rike med åkra som goill, - der kyrn gjekk feite og drækti og sauen bar sølvfarga oill! " Det vil komme flere villsauer, både med og uten horn og små, søte lam på mine lerreter. Gi meg et lite hint om du vil ha en på lerret du også.